Karensezgin

Eller, jeg går tilbake til min gamle blogg, som jeg skreiv på engelsk, siden Halil snart reiser, og jeg synes det er okei at han kan fortstå hva jeg skriver også :-)   Gjerne fortsett å les bloggen min!

http://turkiyesev.blogspot.com

Vel, jeg fikk jobbintervjuet i Amsterdam, og vi reiser til Søndag. Vi får dekka flybillett og 4 dagers opphold, BEGGE TO, og jobbintervjuet er kun en av dagene.  Så da blir det kos i Amsterdam resten av tiden. Jeg gleder meg helt sinnssykt, uansett om jeg får jobben eller ikke, for det blir så koooos å være turist med turistkjæresten min. Jeg er ikke helt sikker på hvor hotellet vårt ligger i forhold til utesteder og sånn da, HEM hotel het det, prøvde å finne litt info om det og sånn, men alt sto på Nederlandsk og jeg er ikke så veldig flink i det språket igrunn. 

Så først er det bryllup på Lørdag, og så er det til Amsterdam rett derfra. Lillesøs kunne heldigvis kjøre oss, så vi rekker begge deler. Vi reiser ikke før klokken 2 på natten, fra Arendal, så da får vi vært i min venninnes bryllup OG Amsterdam. GUD som jeg gleder meg. Vi har ikke så veldig mye penger å bruke da, så det blir ikke noe ravende dritfylla og fancy restauranter, men det er sikkert endel å se på, og ting å gjøre som IKKE koster all verdens:-) Glede meg gjør jeg iallefall, det blir kjempe moro å se noe annet enn Tyrkia, Tyrkia og Tyrkia. Og jeg har hørt mye fint om Amsterdam.
Og om jeg ikke får jobben, så har jeg iallefall hatt en gratis ferie til Amster!  Og løken min er iallefall overlykkelig, fordi han har jo ikke vært utenfor Tyrkia før han kom hit. Og når han da reiser hjem, har han vært i både Norge, Danmark og Amsterdam.  Jeg var ganske nervøs egentlig, fordi jeg var ikke sikker på om "one entry" betydde at han bare kunne komme til Norge en gang, eller om det var at han kun hadde en innreise til hele schengen. Heldigvis var det til Schengen, og ikke Norge. Så da får jeg han jaggu meg med hjem også!  Men bare 9 dager, før han forlater meg igjen :(

Han er fornøyd med at han har fått kjørt så mye mens han har vært her. Jeg har hele tiden sagt at han ikke får lov å kjøre her, fordi jeg har vært så usikker på om han kom til å følge Norske traffikkregler eller om han kom til å drite i det å kjøre Turkey-style. Nå skal det nevnes at han er en av de bedre til å kjøre, som jeg har sittet på med der nede. Han har noen ganger der han kjører litt fortere enn han skal, men han kjører som regel fartsgrensa (!) og er generelt veldig forsiktig, så jeg har alltid følt meg trygg når jeg har sittet på med han. Men det er ikke til å stikke under en stol at Tyrkia-traffikk og Norge-traffikk ikke er samme greia i det hele tatt. På Lørdag kjørte vi helt fra Arendal til Kragerø for å plukke opp min lillesøsters eks, eller hva det nå enn er han er nå, og kompisen hans. Da ble vi faktisk stoppa av politiet. Jeg fikk litt noia egentlig, fordi jeg har jo bare "hørt" at Halil kan bruke førerkortet sitt 3 mnd i Norge. Men det stemte visst, og politimannen var veldig hyggelig. Når vi skulle kjøre igjen sier han: Ha en . Nice.. safe.. uhm.. driving da!

Det skjer fortsatt ikke så mye spennende egentlig, vi lever livet som normalt, jeg prøver fortsatt å finne meg en jobb, men det er veldig lite å finne seg her uten utdannelse, som ikke har med telefonsalg å gjøre.

Noen som har noe tips om jobb noe sted i Arendal som IKKE er telefonsalg?  

Jeg vet jeg sa at jeg aldri skulle til Tyrkia igjen. Men det er ikke første- og sannsynligvis ikke siste gangen jeg sier det. Jeg mener det i det sekundet jeg sier det, men så går det noen dager, og jeg er på helt andre tanker. F.eks nå, nå kan jeg ikke forstå hva jeg tenkte med da jeg påsto at jeg aldri skulle til Tyrkia igjen.

Denne sommeren var ikke som planlagt i det hele tatt. Jeg og Ida hadde allerede begynt å planlegge sommeren -12  når vi var i Alanya i fjor, at det var sommer nr. 6 som skulle tilbringes i Alanya, med late dager og ville netter, enda mer epic enn før. Aldri hadde jeg forestilt meg at jeg skulle bli sittende i NORGE hele sommeren, regntunge Norge. At jeg skulle sove på nettene og være våken om dagen, edru, i regnvær. Ikke hadde jeg regnet med å være forlovet heller, for Halil var min summer romance, og jeg hadde tenkt til å la det bli med det.

Men neida, her sitter vi, i regnet. I kulden. Godt vi har hverandres kroppsvarme, liksom..  
Jeg savner Alanya, varmen, den fuktige luften, ikke minst livet! Jeg har gjort veldig mye rart i Alanya, og jeg kunne vel sagt at jeg angrer på så og så mye, men for å være ærlig så angrer jeg ikke på noen ting. Jeg har ikke oppført meg respektløst ovenfor land og kultur, men jeg har levt livet, og jeg har hatt det utrolig moro. Jeg ville ikke vært foruten et eneste minne. Jeg kommer alltid til å ha min og Ida's Alanya-tid nært hjertet. Vi har ledd, grått, kranglet, men ikke minst har vi hatt det supert, og jeg tror ikke jeg har hatt så mange interne vitser med noen andre før.
Hadde jeg fått 2 billetter til Alanya, og jeg kunne valgt hvem som helst å ta med, ville valget mitt falt på Ida, anytime!

Halil er også annerledes enn han var i fjor sommer. Men det hadde jeg igrunn forventet, det er ikke et ukjent fenomen at   disse mennene endrer seg litt ettersom hvor seriøst forholdet blir. Men jeg kommer aldri til å bli slik at jeg ikke snakker med personer jeg ble kjent med lenge før jeg traff han. Noen jenter synes kanskje det er helt ok og bare kutte kontakt med sine gamle venner av respekt for typen sin, men jeg synes faktisk det er respektløst av typen å be noen kutte kontakten med vennene sine. Og det sa jeg ifra om til min kjære fra dag 1... Noe som ikke bestandig har falt helt i smak, men det får heller bare være. Jeg nekter heller ikke han å snakke med gamle venner... Selv om jeg ikke liker Russere i det hele tatt. Sorry, men det gjør jeg ikke. 

Ikke minst, så savner jeg CARISMA!  Med Carisma crew 2009 og 2010 vel og merke. 

Vel, denne sommeren var iallefall noe helt annet enn hva jeg er vandt til. Jeg angrer kanskje litt på at ikke jeg reiste til Alanya i sommer, fordi det har vært ufattelig kjedelig i Norge, uten noe å ta seg til, når vi begge sitter å snakker om Auditorium, drikke på Kleopatra Beach og diverse slike ting hele tiden. 
Min favoritt ting med hele Alanya er når man er på vei dit, og kommer til det stedet hvor man kan se slottet lyse opp i mørket for første gang. Den følelsen er ubeskrivelig! 

De siste 2 årene har jeg og Ida hatt fult av planer, alt vi skal gjøre, hvem vi skal være med, hvordan ferien skal ende. Men Alanya er Alanya, og ingenting ender noen gang som det skal. Jeg skulle tilbringe hele min sommer 2011 med Ida og min eks, men så endte jeg ferien med å reise til en annen by for å være med en gutt jeg endte opp å forlove meg med. En ting jeg har lært når det gjelder Alanya er at det ikke er noe poeng i å planlegge noen ting. For det ender aldri som planlagt- uansett ;)

Nå har klumpen i magen begynt å komme og panikken sniker seg nærmere og nærmere for hvert minutt som går- vi har nemlig bestilt returbillett til min kjære. Planen var at han skulle reise 12 eller 13, og jeg fant en billett for kun 1093 den 12, som gikk fra Oslo til Gaziantep, men det var mellomlanding i Riga. Og for å være ærlig, så er ikke jeg konfortabel med å bare sende han av gårde på et fly, han som aldri før har reist (før han kom hit), til et annet land der han kun har 35 minutt på å hente bagasje og bytte fly. Det bare surra rundt diverse scenarioer der han mister flyet, det blir noe problem med visumet, ja you name it.. Så vi kikket videre, og endte opp med å bestille billett 9 September.. Da flyr han fra Torp til Antalya, og derfra til Gaziantep. Det er "bare" 3 dagers forskjell, men for meg er det helt horribelt...

Jeg synes dagene går ALT for fort nå. Jeg husker godt denne følelsen fra mitt forrige forhold. Man har "lånt tid". Forskjellen var jo at igjennom de 4 årene mitt forhold varte, så var det ikke halvparten så seriøst som det dette er, og det fungerte helt ok for oss. Vi hadde et forhold, men vi var ikke et par, sånn egentlig. Vel, vanskelig å forklare. Men poenget mitt er igrunn at jeg er så vandt til å ha Halil her, at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre når han reiser. Jeg kommer jo til å være helt ødelagt. Jeg er IKKE vandt til noen form for langdistanseforhold lengre. De siste 8-snart 9, månedene har det vært 2 uker vi ikke har vært sammen- en gang når jeg dro til Norge for å endre pass, og en gang når han dro til Gaziantep for å ordne passet sitt.. Men da var vi i det minste i det samme landet ! 

Jeg husker når jeg var yngre, fra jeg var 13 til jeg var 19 hadde jeg èn kjæreste, hele veien, og vi bodde en halvtime unna hverandre med buss. før jeg flyttet dit han bodde da vi fylte 18. Men iallefall så husker jeg godt at jeg synes det var SÅ langt, helt forferdelig at vi bodde såååå langt ifra hverandre, og visste ikke helt hvordan dette skulle fungere med den distansen. Da måtte jeg ta bussen en halvtime, mens nå må jeg liksom reise til et annet LAND for å se min kjære. Ungdomstidens problemer virker veldig små nå. 

Jeg gruer meg veldig, fordi jeg aner ikke hvordan vårt forhold fungerer som langdistanse. Vi har ikke vært i den situasjonen. Helt i begynnelsen var vi jo det, såklart. Jeg var i Norge 3 måneder før jeg reiste ned til Tyrkia. Men da snakket vi flere timer hver eneste dag, og følelsene var naturligvis ikke like sterke som det de er nå. Vi var ikke vandt til å ha hverandre rundt oss hele dagen, hver dag, så det var ikke SÅ ille. Nå er situasjonen en helt annen, og jeg kjenner det knyter seg i magen bare ved tanken.  Jeg går fra å ha han der om morgenen, om natten, til å måtte gjøre alt selv. Ingen kyss og klemmer når enn jeg vil, jeg HATER å lage middag til meg selv, og frokost eter jeg aldri alene. 

Forholdet vårt har vært veldig turbulent egentlig, men med en Kurder og en agressiv Nordmann er det nok ikke annet å forvente. Jeg bare håper forholdet vårt er sterkt nok til å takle langdistanse.  Jeg skal nemlig ikke ned til Tyrkia. Noen gang igjen.  

Da er vi hjemme etter Danmarksturen med papsen. Vi dro på ettermiddagen igår og kom hjem på kvelden. Vi dro egentlig bare for å handle sigaretter til Halil, siden det er så skamdyrt i Norge, og det var en kjempe koselig tur. Vi tok noen bilder også, men de er på mobilen til pappa så jeg skal få lagt de ut senere:-) 
Vi handla litt på båten, og koste oss veldig, selv om vi bare fikk en time i Danmark før vi måtte tilbake på båten.

Min kjære var super fascinert av en 3-liter Smirnoff flaske vi fant på butikken i Hirtshals, og ble lettere skuffa når jeg forklarte at i og med at vi allerede hadde kjøpt en liter vodka på båten, kunne vi ikke kjøpe med oss den hjem. Vi hadde ikke bil med oss, så jeg ville ikke ta sjansen på å bli stoppet med for mye.
Men han er relativt fornøyd med at han har hele Absolut'en for seg selv, siden jeg helst ikke skal drikke nå etter mitt sykehusopphold.

Jeg har forresten søkt på en jobb i Amsterdam, og jeg har sannsynligvis fått den. Jeg skal ha enda et telefonintervju nå, og hvis jeg er interessant nok får jeg er face-to-face intervju i Amsterdam, hotell og flybillett betalt for! :-)  Det hadde vært veldig moro, det er for et flyselskap, så det er ikke noe telefonsalg på gang, HELDIGVIS. Jeg orker ikke salg. Dette er å sette sammen pakkereiser for kunder som ringer inn.

Krysser fingrene ;) 

Vel, nå har jeg kommet hjem fra sjukehuset.. Jeg har vært der siden Mandags formiddag da jeg ble hentet av ambulansen hjemme. Jeg var kjempesvimmel og , men Halil hadde helt noia, han kunne ikke nummeret til sjukebilen, ikke adressen, men jeg fikk rabla det ned på en lapp, så var det straka vegen til sjukehuset.. Jeg husker nesten ingenting for jeg fikk sovemiddel intravenøst, jeg har snøvla en hel haug til Halil, og han forsto ikke en dritt av hva jeg sa, så vi begynte å snakke Tyrkisk tydeligvis, men da var det ingen andre som skjønte noe. Jeg sendte han hjem for å sove hos mamma og de, mamma kom også, og pappa. Og lilesøs... 

Iallefall så kan jeg ikke huske noen ting etter ambulansen fordi jeg fikk sovemiddel... Når jeg kom til meg selv trodde jeg fortsatt det var samme dag, men det var det ikke, og Halil satt ved siden av meg, time ut og time inn. Jeg ba han om å holde rundt meg, så han la seg til å sove sammen med meg i sykehussenga. 

Det går bra nå da, jeg er hjemme igjen, uten en trillion nåler i hele kroppen, jeg har seriøst så mange stikkmerker at jeg ser ut som en langtids sprøytenarkoman! 
Jeg har fått maaaasse pleie av mannen min idag, han har laget mat, rydda og stelt.  Selv er jeg fortsatt ganske svimmel, og litt kvalm, men jeg må ærlig innrømme at jeg trives bedre å dele en dobbelseng med han enn en liten sykehusseng altså!:)

I morgen skal jeg opp å stå, uten å være svimmel eller kvalm.. Akkurat nå prøver jeg å overtale min lille Kurder til å lage litt av sin fantastiske grillmat.Klokken er over 12, men han pleier aldri å lage grillmat før 10 og senere allikevel.

Iallefall, god natt:-) 

En lite update- vi lever faktisk :-)
Jeg skriver pent lite for tiden, kun fordi jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Vi gjør ikke så mye, så derfor er det helle ikke noe særlig å fortelle.

Vi har altså vært her i 1 måned og 2 dager nå, og tiden vår i Norge begynner å gå mot slutten- den nærmer seg med stormskritt, noe jeg absolutt ikke liker.
Han reiser tilbake til Tyrkia 11 September for å være med i broren sitt bryllup, jeg ser så absolutt ikke frem til den dagen jeg blir sittende i Norge alene, etter 9 måneder sammen med gutten min. Det blir ufattelig tomt og uvandt å legge seg i senga alene om kvelden, og våkne alene om morgenen, ikke ha en superkurd som "Karen, Karen kan du våkne, jeg er sulten..." :P ... Plutselig er det ingen å lage frokost til, ingen å lage middag til, ingen å holde rundt eller kysse når jeg vil. Ingen armkrok å gjemme seg i mens skrekkfilmen ruller på TV'en. 

MEN, jeg orker ikke å tenke på det nå, jeg vil helst bare glemme at han noen gang må reise tilbake å leve i min lille fantasiboble en liten stund til. 
Det har vært litt turbulent i det siste, og i forgårs ble det faktisk slutt. Da hadde vi krangla flere dager på rad, og det ble rett og slett nok. Det er først nå, idag, at vi har klart å ordne ordentlig opp, og ting er tilbake til normalen. Det er ikke alltid like lett å være i et Kurder/Nordmann forhold.   Men vi får det til å funke. Heldigvis er det noe som heter kompromiss.
Det er enklere å ordne opp ting når vi er face to face, for å være ærlig, så tror jeg ikke det hadde vært like  lett å fikse krangler og slikt om vi hadde hatt et langdistanse forhold, noe vi kommer til å få nå.. Så jeg gruer meg veldig til det. Jeg hater langdistanse forhold, iallefall nå som jeg er vandt til å ha et "ordentlig" et.  Misforstå meg rett, langdistanse forhold er også ordentlige, jeg var jo i et i 4 år med en Tyrker. Det jeg mener er at vi pr dags dato har hatt et forhold der vi ikke har behøvd å reise frem og tilbake, og har hatt kun en uke her og to uker der. Vi ble kjent for 15 måneder siden, og vi har vært sammen face to face i 11 av de. Vi har jo også hatt det som defineres som et langdistanse forhold, når jeg dro fra Tyrkia i September, men da var vi på webcam fra ettermiddag til morgen. Hver dag. Vi sov på cam sammen til og med. Men nå de siste 9 månedene går ikke vårt forhold under definisjonen langdistanse. Det kommer til å bli forferdelig. Rett og slett forferdelig. 

Vel, vi reiser mest sannsynlig til Danmark denne uken, om ikke Halil fikk overtalt faren sin til å sende han litt cash til. Faren hans er rik, men han liker absolutt ikke at sønnen hans er sammen med en Nordmann og ikke en Kurder.. Får han tilsendt noen penger reiser vi til Amsterdam for en uke, vi har funnet fly + hotell billetter til 2500 for 2 personer, og vi har begge to dødslyst til å reise dit, men vi får se hva det blir til.

Vel, hva gjør vi?  Veldig lite, det har for det meste regnet siden vi kom hit, så vi har vært veldig mye hjemme. Så har vi brukt veldig mye tid med familien min, de elsker Halil og han elsker dem. Noe jeg er veldig veldig glad for. Bortsett ifra det har vi vært på noen fester, han har truffet de fleste vennene mine nå, og 25 August skal vi i et bryllup til min barndomsvenninne begge to:)
Annet enn det er vi hjemme og koser oss. Kokkekunnskapene mine har falt i god smak for han, og jeg har fått servert "Oi.. Jeg er i sjokk, jeg visste ikke at du kunne lage mat".. Takk for det lillegutt, som om ikke jeg har laget mat i Tyrkia :p  Men tydeligvis er mine norske kokkekunnskaper bedre enn de Tyrkiske, og han har lagt på seg 6 kg denne måneden, kun fordi han liker maten min. Han sier han ikke er sulten, men serverer jeg han en megatallerken hjemmelaget mat skal jeg love at absolutt alt går ned uten problem!

Han savnet Tyrkiske ting en stund, slik som majones, pepper, Tyrkiske grønnsaker (for ærlig talt, de ER bedre) og salca.. MEN, så stakk vi innom et Asia marked her, og guess what, de hadde alle tingene!! De hadde Tyrkisk majones (nam), akkurat den sterke pepperen han eter, grønnsaker fra Tyrkia, beyaz peynir, salca, marmara olives, popkek, pul biber og ikke minst Ayran! Så da var det et stk. superhappy forlovede. Vi fant også et sted de selger veldig billig lammekjøtt, som han virkelig elsker. Så de siste dagene har vi grillet på kvelden- Kurdish style. Kurdisk mat er som orgasme for smaksløkene, virkelig. Jeg tror aldri jeg har spist bedre mat enn Halil lager (sorry pappa), NAM!!!  

Jeg holdt på å dø av latter her for noen dager siden. Halil skulle klippe seg, han hadde fått dødslangt hår, og jeg sendte han til et sted noen kurdere eier så han kunne forklare hvordan han ville ha det. Problemet var at de kurderne som eier det har annsatt noen andre, aner ikke hvilket land de kom fra men de kom iallefall ikke fra noe Kurdistan, og kunne ikke et kvekk kurdisk eller norsk. Men vi prøvde å forklare på engelsk. Det tok en time (!) og når han var ferdig synes jeg igrunn det så litt snålt ut, men jeg sa allikevel at han var kjempefin.. Responsen: Jeg skal aldri klippe meg i Norge igjen.

Og det hjalp ikke at jeg begynte å le, jeg klarte ikke å slutte å le heller, selv om ikke det var særlig morsomt egentlig. Men så fikk han klint litt voks i, og nå er det kjempefint. Kurdere har så fint hår synes jeg, hans er kjempe mykt og tjukt, love it <3  Jeg har ikke truffet èn Kurdisk jente som ikke har hatt helt fantastisk hår heller... Så da lurer jeg på hvordan hår barna våres får.

Ang barn så har vi snakka en del om det den siste måneden. Hvilke språk de skal lære osv, siden hele familien til Halil bor i Tyrkia. Vi er enige om at han kun skal prate Kurdisk til dem, jeg kun Norsk, så lærer de Engelsk på skolen, og Tyrkisk har de ikke noe behov for så det kommer de ikke til å lære. Det synes jeg er helt OK :-)  Vi har en Kurder kompis som eier et hotell i Tyrkia, han bor normalt i England men hele familien bor i Tyrkia, barna hans kan bare Engelsk og Kurdisk. Mer trenger de ikke.

Vel, nå er det leggetid for små barn, så jeg hiver ut noen bilder og legger meg i armkroken til min brownie banana :-)

Natta!




















 

Alle som nå påstår at Kurdistan ikke er et land, SORRY, you are very mistaken.
Jeg har en superkurd som er i ekstase nå, fordi Kurdere har fått tilbake enda en del av landet sitt, Quamisli.

Og Tyrkere, som da er så fredelige og noen fantastiske demokrater, og ikke terrorister i det hele tatt, uttalte da at siden Syria har overgitt seg til Kurdistan, kommer de muligent til å angripe den delen av Syria. Kjære Erdogan, skaff deg et liv.
Jeg synes krigen mellom Kurdere og Tyrkere er helt idiotisk. Ikke fordi jeg mener at Tyrkere har rett, nei, fordi jeg mener KURDERE har rett. De delene Kurdere vil ha, eksisterer det ikke en eneste Tyrker i. Flertallet der kan ikke engang det Tyrkiske språket, så hva skal egentlig Tyrkere med en del der det ikke eksisterer noen av deres egne? Så mange menneskeliv kunne vært spart.

Og det at folk sier Kurdere har det så bra og har alle rettigheter etc, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Det er ikke fakta i det hele tatt. De eneste gangene Kurdere har de rettighetene er når de oppfører seg som en fullblods Tyrker, ikke snakker Kurdisk eller om noe som har med Kurdistan å gjøre.
Man kan bli arrestert av å gå med farger i rødt, gult og grønt, som er fargene til det Kurdiske flagget. Hvordan er det rettferdighet? Hvordan kan man påstå at det ikke er å arrestere noen uten grunn? Det blir som om vi skulle arrestert en same for å snakke samisk eller bruke fargene i det samiske flagget. Eller om vi bare skulle tatt en svenske på gata fordi han går med gult og blått.
Er det rettferdig? Absolutt ikke.

Er Kurdere terrorister? Absolutt ikke... Når Kurdisk militær angriper (Jeg velger å si Kurdisk militær, fordi det ER det det er, det er militær, akkurat som alle andre land har militær) er det ikke uprovosert som folk så fint mener på. IKKE kom å fortell meg at det Tyrkere driver med ikke er terror. Kurdisk militær angriper ikke sivile, de dreper ikke kvinner og barn.
Jeg har sett videoer der Tyrkisk militær knekker armen på en 12 år gammel gutt fordi han er Tyrker. Hva har en 12 år gammel gutt gjort?  En 3 år gammel baby ble skutt fordi foreldrene hans var politisk aktive, hva har en 3 år gammel gutt gjort galt?
Den delen av Siirt der Halils familie er fra, ble brent ned.
Onkelen hans ble drept fordi han er Kurder.
Barn blir drept, kvinner voldtatt, sivile drept. Er det selvforsvar å drepe barn? Knekke armer og bein? NEI!

Han har en annen onkel som har sittet i fengsel siden 1991 fordi han gikk med et klesplagg i "Kurdiske farger"...

Når vi var på Newroz, var det store busser med politibiler, det var flere hundre militær, og det var tankser med pepperspray. Hvorfor? Det er ikke så mange som drar på Newroz i Izmir, faktisk. Ikke mange nok til at man trenger flere hundre politi og militær.
Hva gjorde vi på Newroz egentlig? Det var synging, dansing og god mat. WOW... så forferdelig...

Jeg engasjerer meg veldig for dette.. Det har ingenting med Halil å gjøre til tross for hva flere måtte tro. Det har rett og slett noe å gjøre med hva jeg har sett og hørt, med mine egne øyne og ører.  Ingen kan si at ikke det stemmer at folk kan bli arrestert for å gå med de fargene- det sa politiet til meg selv, i samme pust som at Kurdere ikke er mennesker og ikke har noe på gata å gjøre.. Eller den berømte "A good Kurd is a dead Kurd"... Jeg har pr.dags dato aldri hørt en Kurder snakke sånt om en Tyrker, eller noe annet menneske i det hele tatt.

JEG bryr meg ikke om hvem jeg måtte provosere eller irritere med innlegg som dette, det er min blogg, og om noen har problemer med hva jeg skriver, så er det ikke verre enn å la være å lese.

Bare så ikke jeg drar alle under en kam, jeg kjenner flere Tyrkere som ikke har noe i mot Kurdere, som ikke sier noe negativt eller synes noe negativt, som ikke driver å deler ting om hvor fæle Kurdere er på Face. Jeg har faktisk et par som kjøper Kurdiske aviser (skrevet på Tyrkisk) og heller ser på Roj TV isteden for andre ting.  Så alle er ikke like- heldigvis.

Så prøv å se litt forbi dette med "jeg elsker Tyrkia, tyrkia er fantastisk, tyrkia er rettferdig", les litt.. Da får folk med litt mellom ørene et annet inntrykk.

Her biji

Først vil jeg bare skrive noe som skjedde idag.
Jeg gikk å la meg i 12 tiden, Halil kom å la seg rundt 3 (PS3 geek).. Telefonen min ringte rett etter 4, det var mamma. Hun spurte noe om vi kunne kjøre til legen, men fant ut at lillesøs var hjemme så hun la på.. Jeg var halvveis i koma, så jeg lurte på hva dette dreide seg om,  og var litt usikker på om jeg skulle vekke Halil eller ei. Så kom jeg til å tenke på at pappa hadde hatt smerter et par dager før, og var på legevakten med det.. Så jeg bestemte meg for å vekke han, og sa at vi skulle reise til foreldrene mine, så han måtte stå opp med en gang. På veien dit så vi noen blålys bak oss. Først trodde vi det var politiet, men det viste seg å være ambulansen som kom i en helvetes fart. Jeg fikk en super klump i magen og slo hånda for munnen, Halil sa "Slapp av, de skal ikke til dere"... Vi kom til foreldrene mines hus, det første jeg ser er ambulansen i bakken. Jeg hoppa nesten ut av bilen i fart og løp opp bakken. Ambulanse personellet tok med seg pappa, lillesøs ble med, og jeg ble igjen hos mamma. Jeg har nettopp snakket med min søster, og det går bra med pappa, selv om han har vondt. Vi vet ikke hva det er enda, så han må bli på sjukehuset.

Jeg var iallefall livredd, for jeg har kun to menn i mitt liv jeg elsker, og det er min kjære pappa, og Halil.

SÅ til mitt savn.

I lang tid var jeg super gira på at vi skulle til Norge. Jeg var igrunn lei av å være i Tyrkia, og savner Norge. Jeg har mislikt Marmaris fra første stund, og trodde jeg aldri kom til å savne den forferdelige plassen. Når jeg tenker meg om, så var alt mye lettere da vi først kom dit. Vi hadde en god del penger, vi levde i forelskelsesfasen fortsatt, krangla uhyre skjelden, rett og slett bare slappet av sammen. Men etter en stund med å være sammen 24/7 ble det en god del krangling. Vi fikk oppleve hverandres dårlige sider- hvem ville trodd at de eksisterte? Den rosa skyen var ikke fult så rosa lengre. Han hadde uvaner som begynte å irritere meg grønt, samme hadde nok jeg. Etter noen måneder gikk det ikke en dag uten en antydning til krangel. Der og da synes jeg det var helt forferdelig, og en stund vurderte jeg å ikke komme tilbake igjen da jeg dro på besøk til foreldrene mine i April.

Husker veldig godt den første natten vi hadde sammen da jeg kom. Det var nyttårsaften, og jeg ble jo faktisk fridd til. Men bare det å se han igjen var så uvirkelig.
Av og til tenker jeg tilbake på den nyforelskelsestiden, og savner det veldig. Da man aldri var sinte på hverandre, bare koset og klemte hele tiden, alt det klisset der. Nyforelskelsen får vi ikke tilbake. Men forelskelsen har utviklet seg til noe mye sterkere enn det. Forelskelsen er der fortsatt, jeg er hodestups forelsket i den gutten- men etter å ha bodd sammen i 7 mnd, er det ikke det samme. Det er jo veldig godt også, å kjenne hverandres dårlige sider as well as de gode.

Iallefall, jeg mente der og da på at jeg var i en forferdelig situasjon, med uenigheter og det faktum at vi var i MARMARIS! Jeg håpet og håpet at vi skulle få visum- fordi alt skulle bli fantastisk i Norge.

Men nå sitter jeg her da, og det er MEG som ikke klarer å tilpasse meg Norge. Greit nok, at jeg er fra Norge og alt det der, men faktum er at jeg har tilbringt nesten 7 måneder i Tyrkia. Det var tøffere enn jeg ville trodd å tilvende meg Norge igjen, og jeg liker det ikke. Jeg savner Tyrkia, jeg savner tiden vår der. Vi har det knall her også, men det er så mye med Tyrkia jeg virkelig savner. Knallbillig mat, internet cafeer, Manti, vennligheten til folk der (selv om det er falsk vennlighet), prate Tyrkisk, og de få glosene jeg kan på Kurdisk, jeg savner til og med at ikke vi hadde air condition i leiligheten vår, så vi tok ut madrassen på balkongen og sov der. Gikk inn midt på natta, tok en iskald dusj og la oss våte slik at det skulle bli litt kaldere om vi var heldige å få litt vind. Jeg savner å sitte til langt på natt å spille kort med Halil på balkongen, jeg savner så utrolig mye.  Altså, når jeg savner en så liten ting som det å kunne gå på et marked å kjøpe brød når enn man vil på døgnet, da er det savn da. Men man vender seg jo til det. 

Igår skulle vi kjøpe øl. Vi kom på butikken halv 9, og da vi kom i kassa fikk vi beskjed om at vi ikke kunne kjøpe fordi klokken var over 8. Dette er jo ikke noe nytt for meg, men etter alle disse månedene hadde jeg helt glemt det. Det blir en tilvendingssak det også.

I bunn og grunn så savner jeg Tyrkia livet vårt, og selv om jeg hadde bestemt meg for aldri å dra til Tyrkia igjen- nå som han kan få visum hit, så har jeg ombestemt meg. Tiden vi hadde der, til tross for krangler, er noe jeg virkelig lengter tilbake til.

NÅ kan forresten ingen påstå at Kurdistan ikke er et land, om man sier det nå, viser det virkelig mangel på intelligens og da burde man kanskje lese litt nyheter.
HER BIJI! BIJI KURDISTAN ;)

Jeg skal legge ut flere bilder fra roadtripen vår, men jeg tenkte jeg skulle skrive et par setninger om hvordan det har vært i Norge til nå.

Det var litt tøft i begynnelsen, med mye krangling og en Kurder som mistrivdes max. Det kan jeg jo godt forstå, fra Tyrkia liv til å bo i lille Arendal er det en kjempestor forskjell. I tillegg så forstår jeg godt at han synes det var litt hardt å ikke forstå språket, kulturen osv- jeg har tross alt vært i situasjonen selv. Og når han har gått fra å være den som oversetter de tingene jeg ikke forstår, til å være den som sitter å ikke forstår hva som blir sagt, den overgangen var også ganske hard.

Jeg hadde også litt problemer med å tilvende meg det å være i Norge igjen, men det er vel ikke så rart etter nesten 7 mnd sammen i Tyrkia. Alt er jo helt annerledes der nede, og selv om ikke det var full fest og moro for oss, som det ville vært om vi kun var på ferie, så er klimaet, menneskene, og igrunn hele livet noe helt annet enn det man har her i Arendal. Kanskje den første tiden hadde gått bedre om vi hadde bodd i f.eks Oslo, som er litt større og mere likt Tyrkia enn Arendal (med tanke på at det eneste man ser når man kikker ut vindet her, er trær), ville overgangen vært litt lettere for han.

Nå trives han iallefall. Vi har det kjempekoselig sammen, og selv om ikke det er den ideale bosituasjonen for oss akkurat nå, så trives vi sammen fremdeles. Vi krangler ikke spesielt mye lengre, og vi har begynt å gjøre en del. I begynnelsen ville han ingenting, han ville bare sitte hjemme og hadde ikke lyst til å dra noe sted eller treffe noen folk, men det er helt annerledes nå.

Han har truffet verdens beste Raymond, jeg var litt nervøs for hvordan han kom til å reagere på han, i og med at han er gutt og Halil er relativt sjalu av seg (as is his fiancèe)... Men det gikk knallbra. Han likte Raymond veldig godt, og jeg synes det var utrolig godt at Raymond fikk truffet han også- det betyr en del for meg hva Raymond synes. 

Han har fått truffet flere av vennene mine, bl.a Monica og Stian, Cecilie, Michelle, Diana, han har truffet hele familien min. Og han imponerte min bestefar, noe som faktisk skal GANSKE godt gjøres! Så det sier litt om Halil som person. Så alle liker han veldig godt, og det er jeg glad for :)

Vi har hatt noen kvelder på byen, som har vært veldig vellykkede. Både med familien min (mamma, pappa og lillesøs) og med venner.

I forgårs tok vi oss en tur til Sørlandssenteret på impuls, jeg skulle ønske vi hadde kamera, men det har vi først fått tak i nå. Vi gikk rundt å kikket litt, og endte opp med å kjøpe oss et Playstation 3 samt sesonger av Oz, Sex and the city og Las Vegas, alle sammen til 3 for 100.

Igår lånte vi bilen til mamma og pappa, og kjørte både hit og dit. Jeg var nervøs for hvordan han kom til å kjøre her, i og med at de kjører som galninger der nede. Men det gikk veldig bra, han fulgte fartsgrenser og brukte til og med bilbelte, overraskende nok.

Jeg var i utdrikkningslag for noen dager siden, da var Halil hos foreldrene mine uten meg, jeg er så utrolig glad for at de trives så godt sammen :)

Skal skrive detaljert en annen dag, men nå har jeg en Kurder her som har lyst til å finne på noe :D Han er på veldig godt humør idag, og de som ser på nyheter vet sannsynligvis hvorfor:)